Blasfemi satt på spissen

Litt ironisk er det at en av satirens fremste, redaktøren for Charlie Hebdo, er i Norge akkurat nå som vi snakker om blasfemi igjen.

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO Tinius Trust

Omringet av sikkerhetsvakter inntok Gérard Biard talerstolen på kinoen i Arendalsuka torsdag denne uken. Biard overlevde angrepet på redaksjonen i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i januar 2015 fordi han var i London. 12 av hans kolleger ble skutt og drept.

Nå er Biard blitt en av dem som må voktes døgnet rundt fordi noen mener at han ikke har vist islam tilstrekkelig respekt.

Biards budskap, også i Arendal, er religionskritikk eller blasfemi – dette følelsesmessige vippepunktet der offentligheten deler seg mellom skuldertrekk, kritikk, avsky og raseri, gjerne preget av hvilket forhold man har til religion generelt og islam spesielt. Noen vil ha straff for slike ytringer. Andre truer med terror.

Etter massakren på medarbeiderne i Charlie Hebdo tok det bare en måned her hjemme før blasfemiparagrafen ble foreslått umiddelbart fjernet fra straffeloven. Da hadde den ligget der og sluret i mange år etter at den formelt var opphevet.

Besluttsomhet

I boken «Rabalder – kontroversielle ytringer gjennom 100 år», skriver Trygve Aas-Olsen og jeg om den besluttsomheten politikerne la for en dag den gang. Stortingsrepresentantene Anders B. Werp fra Høyre og Jan Arild Ellingsen fra Frp gikk sammen om representantforslaget og begrunnet det slik:

“Angrepet på det franske satiretidsskriftet Charlie Hebdo i januar 2015 var et direkte angrep på både ytrings- og pressefriheten. Selv om eksistensen av blasfemiparagrafen selvsagt ikke legitimerer vold, underbygger denne paragrafen etter forslagsstillernes mening en oppfatning om at religiøse ytringer og symboler har krav på et spesielt vern mot ytringer. Dette er meget uheldige signaler å sende, og det er på tide at samfunnet tydelig står opp for ytringsfriheten, også i religiøse spørsmål.”

Justiskomiteen, med Hadia Tajik fra Ap som leder og saksordfører, gikk enstemmig inn for forslaget. Like enstemmig var Stortinget. Også KrF stilte seg bak forslaget om å fjerne paragrafen.

I debatten den gang forklarte partiets representant Kjell Ingolf Ropstad sitt standpunkt slik:

– Som troende kan det ofte være fristende å forsvare sin gud, for det kan faktisk være støtende å se krenking eller hån av noe en selv anser som hellig. KrF har derfor tidligere vært opptatt av dette vernet, selv om vernet har vært sovende i den nåværende straffeloven. Men som troende er jeg også veldig klar over at min gud ikke trenger beskyttelse. Jeg og andre må respektere at det er ulikt syn på religion, og at det derfor er fullt mulig å kunne kritisere det jeg tror på. Det er en viktig del av ytringsfriheten å kunne kritisere religioner, og det er heller ikke negativt for religionene å bli utfordret, kanskje tvert imot. Det kan være viktig å kritisere handlinger som skjer i religioners navn, hårreisende ting som dødsstraff for homofile, eller en kan ta opp likestilling og så videre.

Trusler utenfra

Nå har debatten om blasfemi blusset opp igjen, skapt av reaksjoner og trusler utenfra på den påtrengende koranbrenningen i de nordiske landene i kjølvannet av Nato-søknadene.

Koranbrenning er religionskritikk, og da spesifikt islam. Uttrykket er lett å mislike, skal ikke fritas fra kritikk, men er feil å straffe. Jeg leser at forfatteren Carsten Jensen mener at de som brenner koranen er nazistenes arvtagere. Slektskapet er ikke større mellom dem enn med andre som brenner papir med tekst. Formålet med nazistenes bokbål var et annet, det var uttrykk for intoleranse og sensur, bøkene skulle gjøres utilgjengelige.

Ytringsfrihet er et siviliserende prinsipp for å sikre at uenighet håndteres med ord, ikke vold. Vår blasfemiparagraf, den gang sovende, ble for eksempel påberopt av muslimske foreninger og menigheter da de stevnet blant andre Aschehougs forlagsdirektør William Nygaard for utgivelsen av Salman Rushdies bok «Sataniske vers». Stevningen ble trukket.

Senere, i 1993, ble Nygaard skutt og hardt skadet som følge av den utgivelsen.

Definisjonsmakten

Den første ytringsfrihetskommisjonen argumenterte i 1999 for å fjerne blasfemiparagrafen, men fryktet at det ville bli vanskelig og at definisjonsmakten skulle bli gitt til «den part som føler seg forulempet ved blasfemien».

Når ambassader nå igjen blir bombetruet og angrepet og terrorberedskapen økes som følge av at de som brenner koranen ikke blir straffeforfulgt, kan det være vanskelig å føre en saklig debatt, men desto viktigere å holde prinsipper fra pragmatismen. For den norske debattens del er det viktig at utenriksminister Anniken Huitfeldt var tydelig om at saken er avklart fra myndighetenes side.

I 1933 ble forfatteren Arnulf Øverland den siste som har stått tiltalt i Norge for å ha «forhånet noens trosbekjennelse». Frimodige Øverland mente han hadde «svinehell» da han ble utsatt for det han mente var en kjetterprosess. Øverland hadde blant annet kritisert det han kalte «denne vemmelige kannibalske magi» der man skal «ete Guds legeme og drikke hans blod» i sitt foredrag «Kristendommen – den tiende landeplage». Skikken består, men Øverland ble frikjent.

___

Kronikken er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius. Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv lørdag 19. august 2023.

Foto: Reidun Kjelling Nybø