Hvordan havnet Anne Franks dagbok og en nobelprisvinner blant forbudte bøker i USA?

Bøker har vært brennbare til alle tider. Men nå er det ikke lenger de etablerte makthaverne eller kirkens menn som jakter på bøker. Nå kan enhver utrope seg til en tilsvarende autoritet – og få gjennomslag.

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO Tinius Trust

«Denne illustrerte og tilpassede utgaven er så engasjerende og effektiv at det er lett å se for seg at den erstatter «Dagboken» i klasserommene og blant unge lesere», skrev New York Times i sin bokanmeldelse av Ari Folmans illustrerte versjon av «Anne Franks dagbok» da den kom ut på det amerikanske markedet for fire år siden. Anmelderen mente den dokumenterte Anne Franks humor.

Boken er en visuell tilrettelegging av den verdenskjente dagboken som 14-åringen Anne Frank skrev mens familien skjulte seg for nazistene i Amsterdam under andre verdenskrig. I 1944 ble Anne Frank og familien avslørt, og hun døde i Bergen-Belsen i 1945. Dagboken har bidratt til å holde historien om Anne og andre jøders skjebne i live.

Strålende anmeldelser

Den illustrerte boken har fått strålende anmeldelser. Den er utgitt på 20 språk. Her hjemme ble den omtalt som «en nydelig og fargerik versjon». Og ikke minst; utgaven er entusiastisk støttet av Anne Franks fond, som forvalter arven etter henne.

Det man derfor ikke så lett kunne se for seg, er nyheten om læreren i Texas som i forrige uke mistet jobben fordi hun nettopp leste høyt i klasserommet fra denne illustrerte utgaven for en 8. klasse. Her hjemme var det Dagbladet som skrev om det først. Meldingen kom omtrent samtidig som jeg skulle holde et foredrag på Litteraturhuset i Oslos serie om samme tema: Forbudte bøker.

Ikke 'godkjent'

En talsperson for skoledistriktet i delstaten Texas forklarer at boken ikke var godkjent og at det nå er en «aktiv etterforskning» av saken. I april ble samme bok fjernet fra et bibliotek i Florida. Boken viser blant annet en scene der Anne Frank foreslår for en venn at de viser hverandre brystene sine.

I USA har bøker og skolebibliotekene i stadig større grad blitt en arena for politisk engasjement og maktkamp.

Høylytte aktivister og engasjerte foreldre ser det som en naturlig del av sin rolle å ta stilling til de enkelte bøkene som gjøres tilgjengelige for barn og ungdom. Det er en formidabel oppgave.

Settes det spørsmålstegn ved en bok, blir den fjernet for videre utredning. Innimellom kan dette skje med én stemmes overvekt i skolestyret.

Bøkene blir dermed fort forsvarsløse.

Hvem orker å utsette seg for den belastningen det er å måtte «gå god for» bokens innhold og forsvare den mot politisk og moralsk indignasjon? Særlig når represaliene kan bli å miste jobben.

Ironisk selvmotsigelse

Den som har interesse av å se hvor mange bøker det dreier seg om, kan gå inn i oversikten som ytringsfrihetsorganisasjonen PEN Amerika løpende fører over slike hendelser.

Også nobelprisvinner i litteratur Toni Morrisons bøker lider samme skjebne. Nå står de utstilt i amerikanske bokhandler under skiltet «Forbudte bøker». I seg selv en noe ironisk selvmotsigelse.

Morrison fikk Nobelprisen i 1993 for å ha gitt «liv til en sentral del av amerikansk virkelighet», skrev akademiet i sin begrunnelse.

Da Morrison døde i 2019, var tidligere president Barack Obama blant dem som hyllet henne. Han kalte forfatteren for en nasjonalskatt. «Hennes tekster var ikke bare vakre, men meningsfylte – en utfordring for vår samvittighet og en oppfordring til mer empati», skrev han på Facebook.

Direkte og utilslørt

Morrison ville formidle traumet etter slaveriet i USA – en voldelig del av den amerikanske historien. Til det brukte hun en direkte og utilslørt form. Men det hun fikk Nobelprisen for, er samtidig det samme folk har problemer med. Det blir for mye for noen.

Bøker har vært brennbare til alle tider. Helt fra Qin Shi Huangdis tid, det samlede Kinas første keiser (221 f.Kr.) og grunnleggeren av Qin-dynastiet. Angivelig var han den første som brukte dette sensurgrepet: Qin forbød alle bøker om historie og klassisk kinesisk litteratur som glorifiserte tidligere herskere – fordi historien skulle begynne med ham.

Urolig før svensk bokmesse

Siden den gang er historien full av eksempler på sensur av bøker, noen viktigere enn andre; som for eksempel Charles Darwins bok om artenes opprinnelse. Nå er det derimot ikke lenger den etablerte makten og kirkens menn som jakter på bøker. Nå kan hver og en oppkaste seg til en tilsvarende autoritet – og få gjennomslag.

Bøker er både konkrete utfordringer og symbolske objekter for protest.

Da den store bokmessen i Göteborg ble arrangert nå i høst, var det derfor med et stort sikkerhetsoppbud etter måneder med koranbrenning. «Hvis jeg skulle utsette Sverige for et attentat, da ville jeg angripe bokmessen. Den er vår hellige bok, kan man si. Jeg pleier ikke å være redd, men denne gangen er jeg urolig. Det har jeg aldri tidligere kjent», sier svenske Åsa Linderborg i forrige episode av podkasten Norsken, Svensken og Dansken. Samtidig starter Svensk PEN sin kampanje mot forbudte bøker-tendensen.

Ikke et problem i Norge

Her hjemme er det snart 30 år siden daværende forlagssjef William Nygaard i Aschehoug ble skutt fordi han ga ut Salman Rushdies bok «Sataniske vers». Det mest brutale enkeltangrepet på ytringsfrihet i Norge i fredstid før 22. juli-terroren.

Likevel er ikke forbudte bøker et problem i Norge. Norsk Bibliotekforening nevner en episode fra 2019 når jeg kontakter dem. Den gang ville en kinesisk skileder som var på treningsleir i området fjerne noen bøker fra Meråker bibliotek. Biblioteksjefen sa nei.

Det betyr ikke at vi skal være uforberedt på at det vil komme slike kamper. Noen kommer til å melde seg. Vi gjør lurt i å være bevisste og avklarte både på formål og prinsipper bak de åpne, liberale rommene som bibliotekene skal være. Vi må ikke sove, som Sarah C.J. Willand og Tine Kjær skrev i Aftenposten nylig.

Det sagt, vi burde ta oss tid til å fjerne forbudet mot Christian Krohgs bok «Albertine». Nå har den vært forbudt siden 1888.

___

Kronikken er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius. Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv lørdag 29. september 2023.

Foto: IFA Film/United Archives GmbH/Alamy/Shutterstock