Lyden av kunnskap

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust Blir du glad når dine kolleger eller ansatte deltar i den offentlige debatten? […]

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust

Blir du glad når dine kolleger eller ansatte deltar i den offentlige debatten?

Større ytringsfrihet i arbeidslivet er enkeltfaktoren som ville løftet kvaliteten på den offentlige samtalen i Norge mest.

Hvis flere enn i dag føler seg fri – eller direkte oppmuntret – til å ytre seg med meninger og fakta om det de kan og det de jobber med, ville vi alle lært mer og sannsynligvis tatt beslutninger på et bedre grunnlag.

Gjennom årene har jeg møtt flere profiler i offentligheten som i fortrolighet har fortalt at det ikke vanker særlig ros eller anerkjennelse av kolleger eller sjefer når de er blitt intervjuet eller vært i Dagsnytt 18. De må tvert imot stramme seg opp når de er tilbake på arbeidsplassen fordi det blir så ubehagelig stille. Som om de har gjort noe galt.

I en samtale om Ytringsfrihetskommisjonens rapport med politisk redaktør Eirin Eikefjord i Bergens Tidende (også hun medlem av kommisjonen) under Arendalsuka, fortalte Eikefjord om en illustrerende episode: En journalist går gjennom Byparken og passerer gartnerne som planter ut … ja, hva planter de ut? Det spør journalisten gartnerne om og får til svar at spørsmålet må stilles til informasjonsavdelingen.

Byparken ligger midt i trafikken i Bergen. Den er, ifølge kommunens nettsider, «et svært yndet fotomotiv, omkranset som den er av et bugnende og fargerikt bed av sommerblomster», for øvrig med musikkpaviljongen i sin midte. Og nå var det vår, det var blomstringstid og vi må anta at gartnerne visste hva de plantet ut.

Hvordan havnet vi der at de ikke ønsket å si det høyt?

Det er alltid enklest å si nei, men det burde det ikke være, oppsummerer Eikefjord i en artikkel i Lov og rett om samme tema.

Ikke i mandatet

Ytringsfrihet i arbeidslivet var ikke en del av kommisjonens mandat. Men vi ble tidlig i arbeidet enige om at det ville vi gå inn på. Ytringsfrihet er en menneskerett og den er grunnlovsfestet. Denne rettigheten gjelder også på arbeidsplassen så lenge den ikke kommer i strid med krav til lojalitet eller taushetsplikt. Alle har rett til å uttale seg om faktiske forhold på sin egen arbeidsplass. Men arbeidsgiver kan også kreve taushet om forretningshemmeligheter eller for å verne andre ansattes grunnleggende rettigheter, for eksempel.

I vår del av verden peker vi gjerne på kritikk som en viktig verdi og et premiss for utvikling og fremgang. Det understreket også NHOs leder Ole Erik Almlid på innspillsmøtet i kommisjonen om dette temaet: Uten ytringsfrihet, ingen innovasjon.

Men undersøkelser på dette feltet som kommisjonen viser til i sin rapport, har en klar fellesnevner; kritiske ytringer oppleves lite velkomne.

Slik kan vi fort få et overfladisk og svakt offentlig ordskifte.

For ansatte i staten skal det særlig tungtveiende grunner til for å begrense en ansatts kritiske ytringer på eget fagområde. Saker fra Sivilombudet viser likevel at offentlig ansatte jevnlig utsettes for reaksjoner på det arbeidsgiver har oppfattet som illojale ytringer, selv om de ligger klart innenfor ytringsfriheten til den ansatte.

En Fafo-undersøkelse fra tidligere i år viste eksempelvis at én av fem ledere i offentlig sektor mente at det bør være lite rom for å diskutere faglige spørsmål i offentligheten.

Ikke uventet oppstår det derfor betydelig usikkerhet om ytringsfriheten i arbeidslivet. En slik usikkerhet er det vanskelig å håndtere med lov i hånd, hovedsakelig fordi represalier kan være umulig å dokumentere. Et ønske om å melde seg på i debatten eller fortelle om en erkjennelse andre burde kjenne til, vil fort stoppe på idéstadiet. Slik oppstår det som kalles nedkjølende effekt. Og den effekten kan i alle fall ikke måles. Vi vet ikke hva vi kunne visst.

Karriere

Og hvem vet om det å være aktiv i offentligheten taler for eller mot ved neste mulige karrieresteg? Man kan håpe at noen ledere ser det som en styrke å ha aktive, etterspurte og til og med profilerte ansatte. Men det er ikke så sikkert. På dette området koker mye ned til følelsen av omdømme, hva bedriften kan være tjent med. Den følelsen kan være ganske striks og lite vitenskapelig.

I rapporten påpeker kommisjonen at også arbeidsgivere googler ansatte og at det kan være en ulempe at digital aktivitet kan gjenfinnes til evig tid. Hvordan siles og vurderes det som måtte dukke opp i søk på nettet? Har bedriftene etiske regler for dette?

En ytterligere usikkerhet er hva et rekrutteringsbyrå føler om saken når det skal gjøres bakgrunnssjekk ved en ansettelse. Synes rekruttereren at det taler for eller imot at en kandidat til vurdering har skrevet innlegg, deltatt i nettdebatter og i det hele tatt latt seg høre? Si det.

Her må vi bare håpe at vedkommende også har et samfunnsperspektiv med i rekrutteringsarbeidet.

I rapporten har kommisjonen utarbeidet to plakater om ytringsvett; en for lederen og en for den ansatte. Ett av budene er at lederen godt kan gi støtte til arbeidstagere som står i et krevende offentlig ordskifte. Til ansatte lyder to av budene at lojale arbeidstagere bruker sin kompetanse til å berike samfunnsdebatten og at man gjerne kan snakke fra leveren, men også la budskapet gå om hjernen og hjertet før man formidler det.

Ytringsfrihetskommisjonen foreslår dessuten å legge inn et nytt punkt i arbeidsmiljøloven om at arbeidsgiveren skal legge til rette for et godt ytringsklima. Det er ikke så mye som skal til. Lave skuldre og åpent sinn på avdelingsmøtet kan avverge kompliserte varslingssaker senere. Og et klapp på skulderen fra sjef eller kolleger hvis noen har stukket hodet ut i offentligheten, kan være anerkjennelse nok. Kanskje også et «skulle ønske det var meg journalisten hadde tatt kontakt med.»

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, styreleder i Norsk PEN og leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Kommentaren ble publisert i Dagens Næringsliv 26. august 2022. Bildet øverst i artikkelen er tatt av Marius Karlsen/Helt Digital