Nå snakker de, endelig

Rik, taus og mystisk – det er kanskje ikke så lurt.

Jeg har kommet til et punkt i livet der jeg vil fortelle!

Det er Sophie Stenbeck som snakker. Hun sier at hun tenkte seg nøye om før hun sa ja. Hennes far, Jan Stenbeck var sky, det var hennes avdøde bror Max også.

– De snakket ikke egentlig til media. Hva ville de følt om dette, ville de ønsket dette? Jeg fikk en sterk følelse av at ja, jeg vil at folk skal vite hvem de var. Det føles viktig for meg å gjøre det – det er en måte å ære deres arv på.

Lang historie om familiekonflikter

Da Jan Stenbeck døde i 2002, bare 59 år gammel, skrev Sophie brev til redaksjonene og ba om å få være i fred. Nå snakker hun i Svenska Dagbladets podkast-serie «Dynastin» om Stenbeck-familiens imperium. Endelig.

Stenbeck er en flere generasjoner lang historie om familiekonflikter, misbruk, penger, risiko og brå død. Men det er også en viktig fortelling om utviklingen av svensk næringsliv. Om investeringsselskapet Kinnevik, om fremveksten av Tele2, Metro, TV3 og Zalando. Kinneviks visjon er å investere for å fornye hverdagen. Men å bidra selv, å være en deltager i den hverdagslige debatten, det har de ikke vært.

Sluppet inn i lukkede rom

Podkasten «Dynastin» er SvDs mest vellykkede publisering gjennom tidene. På kort tid slo den alle rekorder. Interessen har vært enorm.

Journalisten, Jan Almgren, har jobbet med næringslivsjournalistikk og Kinnevik i 20 år, men han har aldri vært så nær imperiet som nå. Han ventet seg lukkede dører og diplomatiske svar, men denne gangen er han blitt sluppet inn i de lukkede rom. Og det er blitt en sterk, dramatisk og vesentlig publisering.

I tillegg til Sophie Stenbeck, bidrar også Jan Stenbecks barn på siden av ekteskapet, Felix Granander. Flere tidligere direktører forteller også om hendelser som aldri tidligere har kommet frem. Men Kristina, datteren som tok over da Jan Stenbeck døde, er fortsatt like taus. Hun har nå flyttet fra Sverige.

Sophie er heller ikke svensk, hun snakker amerikansk i podkasten.

Den svenske Wallenberg-familiens motto «att verka, men inte synas» har satt en slags standard for hvordan pengemakt synes det er gunstig å forholde seg til offentligheten på. Wallenberg har stor innflytelse på næringslivet, og derfor på samfunnet, i Sverige og i Skandinavia. Men selv velger de å være tilbaketrukket.

Det ligger et sterkt signal til øvrigheten i en slik strategi.

Uvilje mot å miste kontroll

På tross av noen gode unntak, bidrar folk med bakgrunn i finans og næringsliv i liten grad i den offentlige debatten her hjemme. Mens folk flest kan kaste seg ut i diskusjoner om helt alminnelige reguleringsplaner, om skolepolitiske vedtak eller kutt i helsevesenet, er folk med pengemakt i mindre grad ute i offentligheten for fellesskapet.

Det kan være mange grunner til dette, som frykt for å komme på kant med aksjonærer eller å bryte børsregler i vanvare. Men like mye tror jeg det skyldes en uvilje mot å miste kontroll, og en antagelse om at mediene per definisjon er næringsfiendtlige og kun ute etter et nytt graveprosjekt – og derfor en dyp mistillit til om de får fremstå som en meningsbærer uten skjulte motiver.

Som om rikdom diskrediterer i seg selv.

I lengre tid har næringslivets talspersoner og NHO forsøkt å få oppmerksomhet om det de mener er rammebetingelser for virksomheter og norsk eierskap som er blitt for krevende, og som nå tvinger folk til å gjøre noe så dramatisk som å flytte fra landet. Dette har i liten grad skapt bekymring. Snarere har det underlig nok trigget en oppfatning om at det er like greit.

Nå har vi havnet i en situasjon der det er gunstigere for utlendinger å eie norsk næringsliv og arbeidsplasser, enn for nordmenn.

Ville vi kunnet vinke like sorgløst farvel til alle dem som nå flytter ut, hvis bedriftseierne selv var mer aktive i samfunnsdebatten?

Ville forståelsen for verdiskaping, vilje til investering og risiko vært annerledes, hvis næringslivet allerede var en mer integrert del av ordskiftet – også når debatten ikke kun angår deres egne rammebetingelser og interesser?

Wallenbergs eleverte og distanserte tilnærming til fellesskapet har inspirert mange investorer og forretningsfolk. Taushet har vært gull. Men i vår tid er det kommunikasjon som gjelder. Det skulle jeg ønske de hadde tenkt på før.

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, styreleder i Norsk PEN og leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Kronikken ble først publisert av Dagens Næringsliv 10. mars 2023.