Payback time for tech

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust Nå må Google og Facebook betale for journalistikk. Og det er ikke småpenger […]

Av KJERSTI LØKEN STAVRUM, CEO, Tinius Trust

Nå må Google og Facebook betale for journalistikk. Og det er ikke småpenger vi snakker om, selv om alt er relativt.

«Det er grumsete avtaler og detaljene voktes som om de var utskytingskodene for atomraketter.»

Slik oppsummerer Bill Grueskin, professor ved Columbia Journalism School, avtalene som de store teknologiselskapene har inngått med mediehus i Australia for journalistikk som publiseres på deres plattformer.

Dette er innhold som deles av alle typer brukere på de sosiale plattformene, også av mediehusene selv, og som skaper engasjement, diskusjon – og inntekter for de store teknologiselskapene.

Ifølge en rapport som Grueskin står bak, betalte Google og Facebook til sammen nærmere 1,4 milliarder kroner i fjor for innhold de tidligere har hatt glede av helt gratis. Og som de har tjent store penger på. Kanskje ikke så rart at techselskapene forsøker å holde detaljene i avtalene skjult.

Ikke uten bråk

Australia ble det første land i verden som vedtok en lov om at big tech skulle kompensere for all den gratis journalistikken de tjener annonsekroner på. Det skjedde ikke uten bråk.

Google truet med å stenge hele søkemotoren for de 25 millioner innbyggerne i Australia. De la også en varselmelding i søkefeltet til brukerne om at myndighetene var i ferd med å ødelegge for dem. Facebook var like hard i klypa og fjernet like godt all journalistikk fra plattformen for å tvinge myndighetene i kne. Med i dragsuget gikk også offentlig informasjon om skogbranner og covid-19 og dessuten støttesider for seksuelt misbrukte – og dermed la de skam til skade.

Så nå betaler de altså – men via avtaler som er kompliserte, hemmelige og ugjennomtrengelige. Professor Grueskin anslår likevel at pengene blant annet har gått til å ansette cirka 50 nye journalister som nå dekker såkalte hvite flekker i samfunnet.

Forhandlinger

Denne våren har Canadas regjering utformet en tilsvarende lov, en Online News Act, som gir mediebransjen rett til å forhandle med tech-selskapene om kompensasjon for journalistikken som går via dem og som tech får annonsekroner for. Det antas at det blir i Canada som i Australia; at de store mediehusene forhandler for seg, mens de små lokale mediene vil forhandle via medieorganisasjonene.

Loven skal dessuten gjelde for alle som formidler journalistisk innhold på sine plattformer, ikke bare de store gigantene. Underveis i prosessen er det stilt spørsmål fra opposisjonen hvordan avtalene kan bli mer transparente enn de australske – og at man må sikre at kompensasjonen går til journalistikk, og ikke til bonuser for medielederne. Dette er ikke avklart i loven.

I Canada har mediebransjen vært igjennom et ragnarok de siste årene.

Siden 2008 har 450 mediehus forsvunnet og myndighetene har svart med kreativ mediepolitikk som skattefradrag for journaliststillinger og redusert skatt på digitale abonnementer. Pengene har kommet godt med og har ifølge ledende medietopper bidratt til at bransjen har klart seg ganske bra gjennom pandemien.

Men også i Canada har det store inntektsgrunnlaget – annonsene – forsvunnet til de store digitale plattformene. 80 prosent av de digitale annonseinntektene går til disse tech-selskapene.

Ifølge Canadas kulturminister Pablo Rodriguez skal den nye loven nå bidra til å rette opp den urimelige skjevheten som har oppstått ved at Google og Facebook bruker nyheter på sine plattformer uten å betale for dem. Men kanadiske medieledere regner med at det blir støy også der. Google har allerede varslet juridisk runddans når loven trer i kraft – sannsynligvis ved nyttår.

Motvillige Meta

For Facebook, eller Meta som eierselskapet heter, kommer disse lovene på toppen av andre store utgifter de har gått med på gjennom årene. I fjor gikk de frivillig med på å investere minst en milliard dollar i nyhetsbransjen globalt frem til 2024. Og de har ifølge Press Gazette allerede betalt flere hundre millioner dollar til mediebransjen de siste årene via filantropiske prosjekter og ulike initiativer som Facebook News.

Med de nye kompensasjonslovene på toppen av dette, frykter mediebransjen at Meta derfor vil gjøre som de gjorde i Australia, men mer gjennomarbeidet denne gang, nemlig tone ned og fjerne nyheter permanent.

Man antar at Facebook ønsker å sende en beskjed til myndigheter over hele verden om at de kan spare seg bryderiet med reguleringene – og dessuten at selskapet trenger å spare penger.

Og da hjelper det lite med argumentet om at nyheter gir Facebook relevans og troverdighet.

Flere reguleringer

I Europa brøytet EUs opphavsrettsdirektiv vei for å nærme seg tech-gigantene bankkontoer. En del av dette direktivet angår publisistenes rettigheter og Frankrike kastet seg raskt rundt og gikk i forhandlinger med selskapene. Men disse grepene i Australia og Canada er mer offensive, mer direkte og omfattende.

Også Storbritannia varslet forrige måned at de vil etablere en statlig «forhandlingsmakt» som skal hjelpe nasjonale og lokale mediehus i diskusjoner med teknologiselskapene om betaling for innhold. Denne Digital Market Unit skal også kunne bøtelegge selskapene. Britene har jobbet systematisk politisk og regulatorisk gjennom flere år nå for å gjenvinne grepet om rammebetingelsene for den offentlige samtalen.

Nyheten om britenes Digital Market Union kom samtidig med resultatene fra en studie utført ved Cambridge University som anslår at innhold fra britiske redaksjoner skaper rundt 12 milliarder kroner i inntekter hvert år for Google og Facebook.

Og sånn kan man jo ikke ha det i det lange løp.

Kommentaren er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, styreleder i Norsk PEN og leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Kommentaren ble publisert i Dagens Næringsliv 3. juni 2022.