Takk for etikken

Effekten av et godt presseetisk system kan ikke overvurderes.

Torsdag 11. januar inviterer representantene for de norske redaktørstyrte mediene til en oppsummering av presseetikken gjennom året som har gått. I flommen av kavalkader over nyhetsåret, underholdningsåret, sportsåret og alt annet vi har sett, hørt og lest i løpet av 2023, kommer oversikten fra Pressens Faglige Utvalg (PFU) til å få begrenset oppmerksomhet ut over bransjen.

I Norge tar vi det presseetiske systemet for gitt, enda det knapt finnes maken andre steder i verden.

Pressens selvpålagte kjøreregler har en enorm betydning for offentligheten vår, for hvilke saker vi diskuterer og er opptatt av og hvordan de blir fremstilt. Graden av en rimelig, redelig og forholdsmessig presse, former samfunnet vårt i stor grad.

Vanskelige saker

Når PFU-statistikken over for fjoråret publiseres, vil den vise at 118 klager mot pressen har fått full behandling av utvalgets syv medlemmer og at noe over halvparten av disse klagene har fått medhold.

PFU legger de presseetiske reglene i Vær varsom-plakaten til grunn for sine avgjørelser. Norsk Presseforbunds generalsekretær, som leder sekretariatet for PFU, Elin Floberghagen, mener den vanskeligste saken på PFUs bord i fjor, var klagen fra den overgrepssiktede kommunelegen i Frosta om identifisering i TV 2. Saken førte til en skarp debatt om identifisering i forbindelse med straffbare eller klanderverdige forhold, noe norsk presse generelt er forsiktig med.

Hva bør fjernes?

Til sammenligning har det såkalte Tilsynsrådet som behandler saker for Meta, selskapet bak Facebook og Instagram, behandlet 38 saker. Rådets 22 medlemmer bruker sin «uavhengige vurderingsevne» for å avklare de vanskeligste sakene på disse globale plattformene: Hva bør fjernes, hva bør tillates?

Det er i utgangspunktet en massiv oppgave, gitt at over to milliarder brukere over hele verden publiserer tekster, videoer og lydfiler i et bankende kjør hele døgnet. For rådet er det ikke det etiske som er dreiemomentet, men vurderingen av ytringsfrihet for alle.

I to av de 38 sakene omgjorde Tilsynsrådet de vedtakene som allerede var gjort, de øvrige ble bekreftet.

I den ene av de to sakene bestemte Tilsynsrådet at en video av en israelsk kvinne som bønnfaller Hamas om ikke å drepe henne idet hun blir tatt som gissel, ikke skulle vært fjernet.

Kjente medlemmer

Ett av Tilsynsrådets medlemmer er den tidligere danske statsministeren Helle Thorning-Schmidt. Et annet er den legendariske tidligere redaktøren av The Guardian, Alan Rusbridger. Da han ble utpekt våren 2020, skrev han et blogginnlegg for å forklare hvorfor han valgte å tre inn i dette arbeidet.

Han var den gang avventende til om Tilsynsrådet ville fungere etter hensikten – gitt at Facebook hadde dratt bena etter seg i det lengste – men kom til at det ikke var noen grunn til ikke å prøve.

Usikker fremtid

Når jeg spør ham nå, snart fire år senere, mener Rusbridger at rådet har hatt en stor innflytelse – også ut over Meta, og at «alle som er opptatt av ytringsfrihetssaker og moderering har hatt nytte av hva vi har gjort».

Derimot er han usikker på hva som vil skje med Tilsynsrådet videre. EUs nye forordning om digitale tjenester, Digital Services Act (DSA), krever at alle de store techselskapene må ha et aktivt tilsyn og være tilgjengelig for klager. Rusbridger oppfatter at det er åpent hva DSA vil bety for Tilsynsrådet fremover.

Grundig etikk-arbeid

For norsk presse er dette irrelevant. Den snart hundre år gamle ordningen med PFU vil fortsette med sine månedlige møter der to representanter for redaktørene, to for journalistene og tre fra allmennheten vurderer klager på publisert innhold i de redaktørstyrte mediene.

Men: Mesteparten av pressens etiske arbeid fører til fravær av klager.

De vurderingene som gjøres i de tusenvis av sakene som når ut i den norske offentligheten i løpet av et døgn, havner ikke på PFUs bord.

For eksempel er det verdt å merke seg at ingen av sakene som ble behandlet i fjor, angikk brudd på det vi kan kalle privatlivets fred. Norske medier bedriver ikke dyneløfting, de skriver ikke om elskere eller utroskap med mindre det har en betydning ut over den rene kikkerlysten.

Unik ordning

Sammen med Finland og Sverige har Norge solid forankrede presseetiske regler og en klageordning som alle de redaktørstyrte mediene slutter opp om og som bransjen driver på egen kjøl. Det er i verdenssammenheng ganske unikt. Vi skal ikke lenger enn til Danmark før systemet er et helt annet.

I Danmark er det presseetiske systemet forankret i lov.

Medlemmene i det danske Pressenævnet er oppnevnt av justisministeren og det ledes av en høyesterettsdommer. De danske mediene er dermed ikke fri fra staten og derfor ikke reelt uavhengige, noe vi ellers regner for helt avgjørende for pressen og dens virksomhet.

I Danmark har man dertil valgt å blande jusen inn i etikken ettersom det er advokater i utvalget. Det er både uheldig og uønsket for et presseetisk system.

Jusen tilhører domstolene.

Store europeiske land som Frankrike, Tyskland og Spania har ikke et samlende presseetiske system. I Storbritannia, der pressen stadig tråkker over privatlivets grenser, har man flere ganger restartet den selvregulerende ordningen i kjølvannet av skandaler, sist da det rundt 2010 ble kjent at deler av pressen drev telefonavlytting.

Dagens britiske presseetiske ordning er hardt kritisert av journalistenes fagforening National Union of Journalists for å være «meningsløs». Der har journalistene aldri vært en del av klageordningen uansett.

Kontrasten til Norge kunne ikke vært større.

Spør du lederen av Norsk Journalistlag, Dag Idar Tryggestad, mener han at det norske systemet er et ideal:

– PFU er åpent, allmennheten er representert, det er tillitsbasert, redaktørene følger opp fellelser – og det svir. Men, legger han til, mediene hadde stått seg på å oftere erkjenne presseetiske brudd, uavhengig av PFU.

___

Kronikken er skrevet av Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius. Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv lørdag 5. januar 2024.