Søksmålet mot staten

Loven gir E-tjenesten adgang til såkalt tilrettelagt innhenting i bulk av data om grensekryssende kommunikasjon. Loven trer i kraft 1. januar 2021, med unntak av kapittel 7 og 8 om tilrettelagt innhenting.

EU-domstolen og Den europeiske menneskerettsdomstolen avsier flere dommer om innsamling av kommunikasjonsdata i stort omfang, i saker som gjelder Frankrike, Storbritannia og Sverige. Regjeringen utsetter ikrafttredelsen av kapittel 7 og 8 for å vurdere dommene.

Kapittel 7 og 8 trer i kraft i 2022. I juni 2023 vedtar Stortinget endringer i loven, blant annet om domstolskontroll. Flere høringsinstanser, blant dem Datatilsynet og Norges institusjon for menneskerettigheter, uttaler i høringsrunden at reglene etter deres syn fortsatt er i strid med menneskerettighetene.

Søksmålet anlegges for Oslo tingrett, mot staten ved Forsvarsdepartementet. Sju organisasjoner deltar som partshjelpere til støtte for saksøkerne.

Saken behandles over flere dager i Oslo tingrett, med innlegg fra saksøkerne, staten og partshjelperne.

Retten kommer til at reglene om tilrettelagt innhenting ikke er i strid med Grunnloven, EMK eller EØS-retten. Den delen av søksmålet som gjelder midtpunkt- og endepunktinnhenting, avvises uten realitetsbehandling, med den begrunnelse at saksøkerne ikke har rettslig interesse i å få disse spørsmålene prøvd.

Rettslig interesse er et vilkår for å få en sak behandlet i domstolene: Den som saksøker, må som hovedregel påvise å være direkte berørt av et tiltak. Fordi E-tjenestens bruk av metodene er hemmelig, kan ingen vite sikkert om de selv er rammet.

Saksøkerne anker dommen. Partshjelperne blir med videre.

Lagmannsretten beslutter å be EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse om hvilke krav EØS-retten stiller til regler om bulkinnsamling av metadata fra grensekryssende kommunikasjon. Ankeforhandlingen, som opprinnelig var planlagt til april 2026, utsettes i påvente av uttalelsen.

Lagmannsretten avgjør, under dissens 2–1, at tingretten skulle ha behandlet spørsmålet om midtpunkt- og endepunktinnhenting, da Stiftelsen Tinius har rettslig interesse i domstolsprøving også av disse metodene.

Spørsmålet Høyesterett skal ta stilling til, er om Stiftelsen Tinius har rettslig interesse i å få prøvd disse metodene i domstolene – ikke om metodene i seg selv er lovlige.

Lagmannsretten sender spørsmålene til EFTA-domstolen, der saken får nummer E-5/26.

Partene leverer skriftlige innlegg. Det gjør også EFTAs overvåkingsorgan ESA og EU-kommisjonen. ESA konkluderer i samme retning som saksøkerne i de tre spørsmålene domstolen skal besvare, EU-kommisjonen i to av dem. Staten fastholder sitt syn i alle tre.

Høyesterett beslutter at statens anke, som i slike prosessuelle spørsmål normalt avgjøres skriftlig av ankeutvalget, skal behandles i avdeling med fem dommere og muntlig forhandling – en behandlingsform som brukes i saker av prinsipiell betydning.

EFTA-domstolen holder muntlig forhandling i Luxembourg, med innlegg fra advokater for henholdsvis saksøkerne, staten, ESA og EU-kommisjonen.

Uttalelsen vil, sammen med Høyesteretts kjennelse, få betydning for hvor omfattende behandlingen i lagmannsretten blir.

Høyesterett behandler spørsmålet om rettslig interesse. Kjennelse kan ventes tidlig i 2027.

Ankeforhandling i selve hovedsaken er berammet til 9. til 16. juni 2027.